Røntgen Transmisjons Computer Tomografi (CT) ble utviklet
på begynnelsen av 1970-tallet. Prinsippet går ut på
å måle transmisjonen av røntgenstrålen gjennom
pasienten fra ulike vinkler. Intensiteten i den transmitterte røntgenstrålen
er avhengig av attenuasjonskoeffisienten i vevet den passerer gjennom,
og attenuasjonskoeffisienten er avhengig av elektrontettheten og innslag
av tyngre atomkjerner. Et CT-bilde representerer dermed fordelingen
av massetetthet. Forøvrig finnes det andre avbildingsteknikker (MR,
SPECT) som også gir snittbilder, se avsnittet om medisinsk
fysikk.
CT-ringen med røntgenrøret og detektorene kan tippes fram
eller tilbake slik at snittplanet ikke faller parallelt med transversalplanet.
Tippevinklene er begrenset til ca. 25-30°.
Spiral CT har vist seg meget fordelaktig når det gjelder en rekke undersøkelser. Snittopptaket blir kontinuerlig i motsetning til konvensjonell teknikk der bordbevegelsen skjer mellom snittopptak. Dette fører til raskere snittopptak, mindre bevegelsesartefakter og forbedret datagrunnlag for 3D rekonstruksjon. Raskere skantid fører dessuten til bedre utnyttelse av kontrast-midler, og spiral CT gjør det mulig å rekonstruere overlappende snitt uten overlappende snittopptak. Dermed bedres samplingen i z-retning. Spiral CT muliggjør også CT angiografi.
Ulempene med spiral-CT er en liten økning i støy og bredere snittsensitivitetsprofil (SSP). SSP vil være avhengig av opptaksparametrene. Med Pitch >1 (bordbevegelsen pr rørrotasjon er lengre enn nominell snittykkelse) øker partiell volummidlingen, særlig dersom 360° inter-polasjon benyttes (se nedenfor). Spiral CT setter dessuten større krav til datamaskinens regne- og lagrings-kapasitet.
Bilderekonstruksjon for spiralopptak kalkuleres som for konvensjonell CT med filtrert tilbakeprojeksjon (evt. filtrering i Fourier-rommet). I tillegg må projeksjonsdataene interpoleres da vi ikke lengre har et sett med projeksjoner fra samme snitt. Det kan benyttes 360° lineær interpolasjon (LI), 180° LI eller ikke-lineær interpolasjon. Den førstnevnte metoden interpolerer en projeksjon ut fra de to nærmeste projeksjonene med lik projeksjons-vinkel, og for å kalkulere alle projeksjoner i et snitt benyttes således data fra 2*360° rotasjoner.
180° LI benytter seg av at data fra motsatt posisjoner (f.eks. røntgenrør i 0° og 180°) er avhengige. Ut fra dette kalkuleres en ny spiral med projeksjoner 180° forskjøvet i forhold til opptaksdata. Et sett med projeksjoner i ønsket z-posisjon kalkuleres da ut fra de to nærmeste data, en projeksjon fra den kalkulerte spiral og en fra den målte. Her benyttes data fra 2*(180° + viftevinkel) rotasjoner for å kalkulere alle projeksjoner i snittet.
Sammenlignet med konvensjonell teknikk gir et opptak med 360° LI
og pitch 1 noe lavere støy, men en bredere SSP. Den lavere støyen
skyldes mer partiell volummidling. Da voksel-størrelsen oftest er
avlang og vi er mest interessert i en smal SSP, benyttes ikke 360°
så ofte. 180° LI gir noe mer støy, men øker ikke
"full width half maximum" (FWHM) til SSP sammenlignet med konvensjonell
teknikk. Ikke-lineær interpolasjon vil være avhengig av kurvetilpasningen.
Standard interpolasjons-algoritme ser i dag ut til å være 180°
LI hos de fleste leverandører, men ofte gis det valgmuligheter.
![]() |
Sist oppdatert 07.08.00 av Rune Sylvarnes |
![]() |